Opera for Barbie-dukker

Foto: Jennifer Walshe

Jobben som informasjonssjef i Ultima har siden jeg begynte 2. februar 2009 vært så givende og tatt så mye av min tid at denne bloggen har blitt litt forsømt. Her er en av tekstene jeg har skrevet til Ultimas fire aviser, om marionetteoperaen XXX Live Nude Girls for Barbie-dukker. Operaen ble framført 14. september i Kulturkirken Jakob under Ultima.

Å google etter informasjon om Jennifer Walshes opera er en ubehagelig affære. Men å høre hva småjenter kan finne på å gjøre med dukkene sine er heller ikke spesielt trivelig.

Da den irske komponisten Jennifer Walshe holdt på med doktorgraden i komposisjon i Chicago i 2002, fikk hun ideen til operaen XXX Live Nude Girls, noe hun beskriver som høydepunktet i sin karriere så langt. Operaen er spilt i London, Dresden, Wien og mange andre europeiske byer. 14. september står Oslo og Ultima for tur. Operaen spilles av det anerkjente britiske ensemblet Apartment House.

Sitt eget dukkehus
XXX… er en marionetteopera, som både Mozart og Haydn har skrevet flere av:
– Haydn jobbet ved Esterhazy-hoffet og hadde ikke penger til en full operaoppsetning. Han brukte marionetter i stedet, og det fungerte fint, forteller Walshe i et intervju til programmet «Woman’s Hour» i BBC Radio 4.
Marionettene her er Barbie-dukker. To dukkespillere beveger dem omkring. Det hele blir filmet av to kamerafolk, og filmen projiseres ut på to storskjermer. Barbienes scene er et dukkehus til Sindy, den britiskproduserte Barbie-rivalen. som Jennifer og søsteren hennes lekte med da de var små:

– Søsteren min og jeg var guttejenter da vi var små, men vi hadde likevel Sindy-dukker og et kjempedigert Sindy-hus. Det er det vi bruker som kulisser i operaen. Drømmehusene de bygger for Barbie-dukker i dag, er veldig små, så uten dette huset hadde ikke scenografien blitt som den er blitt.

Skamfering og glorier
Under arbeidet med stykket intervjuet Walshe mange jenter om hvordan de lekte med Barbie-dukkene sine. Overraskende ofte var det groteske historier som utspilte seg:
– De begynte å fortelle om alt de gjorde mot dukkene: «Vi brente dem, de hadde orgier…» En venninne i USA fortalte at hun gikk på katolsk skole og prøvde å gjøre Barbie om til jomfru Maria ved å tenne på håret hennes så det smeltet sammen med en liten lampe bak hodet hennes. Hensikten var å gi henne en glorie.

De mest interessante historiene kom fra imidlertid fra små barn.

– Barna fortalte hvordan de leker at Barbie er gravid og ikke vil ha barnet. Eller at Barbie er gravid og ikke skjønner det før hun føder på kjøkkenbordet. I tillegg har vi voldelige scenarier hvor Barbie er død eller har brukket begge beina, men ingen tror på at hun har brukket beina. Voldsomme greier.

Walshe tror barnas dukkelek er en del av deres måte å forstå verden på.

– Ett av barna sa at «nå har Barbie giftet seg, og jeg håper hun fortsatt vil være gift. Men noen ganger kommer politiet og dreper mannen hennes fordi han er full». Jeg vet ikke om de får det hjemmefra eller fra tv, kanskje fra såpeoperaer, men det blir en del av leken deres.

Komponisten mener dette viser at gutters og jenters lek ikke er så ulik som man liker å tro.

– Voksne ser gjerne på jenter og tenker at deres lek med dukker er uskyldig, at leken er positiv og ikke-aggressiv, og at guttelek er mer voldsom fordi de har en mer bråkete lek. Men det stemmer ikke. Jenteleken er ikke positiv og ikke-aggressiv, heller ikke uskyldig. Jenter gjør alt mulig vanvittig som vi ikke anerkjenner kulturelt.

Ingen sexstreik
Hvorfor valgte hun akkurat Barbie-dukker?

– Jeg liker tanken på å bruke Barbie-dukker fordi det er jenteleker, og det finnes ikke så mange kvinnelige samtidskomponister. Jeg syntes det var interessant å jobbe med en gjenstand som man forbinder så mye med kulturelt. Alle mener noe om Barbie. Man elsker eller hater henne, man synes hun står for feminisme eller anti-feminisme.
Den opprinnelige inspirasjonskilden for Walshe var Lysistrata, Aristofanes’ kjente drama fra antikken. Her nekter kvinnene mennene deres å ligge med dem før de har lagt ned våpnene og avsluttet krigen de utkjemper. Mange har betraktet dette som et feministisk stykke, men Walshe er uenig.

– Jeg synes ikke stykket er feministisk i det hele tatt, tvert imot er det veldig nedverdigende. Er seksualiteten vår den eneste verdien vi kvinner har? Opprinnelig hadde jeg tenkt å la dette være historien i operaen , men ombestemte meg. Det at noen er i krig og at kvinner kan holde tilbake seksualiteten sin, er fremdeles med som et underliggende premiss. Men det hele får en annen, langt mer tragisk utgang.

Tegneserien som flytende kunstart

Tegneserier får stadig mer medieomtale, og de siste årene har en rekke kjente og gode tegneserieverker blitt oversatt til norsk. Mangfoldet fra de siste tiårene er stort. Marjane Satrapis gripende og underholdende oppvekstskildring fra Iran i sobert sort-hvitt, Joe Saccos banebrytende tegneseriejournalistikk, Charles Burns’ mørke, virusbefengte angstberetning ”Sort hull” og vår egen Jasons referansespekkede krimhistorier.  Kunstarten som mange lenge avfeide som ”noe ungene kan lese før de begynner med skikkelige bøker,” har stadig flere fått økt interesse og respekt for.

MELLOM MEDIER: Dick Higgins utfordret tanken om de rene kunstartene i 1965. I dag mener noen at den mest interessante kunsten er å finne på vegger utendørs. Foto: Fontosaurus, Flickr (Creative Commons)

Denne interessen og respekten har lenge manglet innen akademia, men også her er ting i ferd med å endre seg. Tegneserien omtales ofte som en ”hybrid” eller ”blanding” i akademiske tekster, avisenes kritikker og i muntlig omtale av kunstarten. Ved første øyekast er ikke dette så oppsiktsvekkende. En roman består bare av tekst, og et maleri består av farge på et lerret, mens en tegneserie kombinerer tekst og bilder og er dermed en hybrid. Men er det egentlig så enkelt?

La oss bare tenke på de moderne kunstartene som omgir oss i dag. Vi har dataspill med spennende fortellinger og fengende musikk, installasjoner hvor lyd og taktile medier virker sammen, gjennomillustrerte rockebiografier av høy litterær klasse. Mange vil si at den mest nyskapende og spennende kunsten som er å finne i dag, finnes på vegger utendørs.

Dick Higgins var en av de teoretiske kreftene bak Fluxus-bevegelsen på begynnelsen av 1960-tallet. Fluxus (latin for ’flyt’) var en kunstbevegelse som la (og legger, selv om retningen neppe kan sies å ha like mye innflytelse og utbredelse i dag) vekt på sammenblanding av ulike kunstuttrykk for å skape nye med en ”gjør det selv”-tilnærming. Navn som Yoko Ono, Joseph Beuys og John Cage har vært knyttet til bevegelsen. I essayet ”Intermedia” fra 1965 skriver Higgins at ideen om rene kunstarter oppsto i renessansen. Denne tanken om renhet og streng inndeling etter medier – malerier skal være maling på lerret, skulpturer skal ikke ha maling på seg – er videreført gjennom skarpe sosiale skiller mellom mennesker, noe som igjen har sementert oppfatningen om at blandede medier ikke er ønskelig.

Higgins mener at medierenhet er i ferd med å falle som ideal, og sammenlikner Duchamp med Picasso: ”Noe av grunnen til at Duchamps objekter er fascinerende mens Picassos stemme stadig blir svakere, er at Duchamps verker virkelig er mellom mediene, mellom skulptur og noe annet, mens en Picasso lett kan klassifiseres som et malt ornament.” Kunst i en mellomposisjon, det at man ikke helt kan fange hva noe er, har en egenverdi som overstiger nyskapning i seg selv.

Det finnes lite forskning på tegneserier ut fra et filosofisk estetikk-perspektiv – det er få som ut fra vitenskapelige idealer og et visst presisjonsnivå har forsøkt å nærme seg en forståelse av hva tegneserien egentlig er. Scott McCloud har med Understanding Comics og Will Eisner med Comics and Sequential Art gitt verdifulle bidrag, men definisjoner av tegneserier som ”bilder i sekvens”, slik Eisner gir, er altfor lette å rive i filler – ”bilder i sekvens” kan også betegne film, der 24 bilder i en sekvens utgjør ett sekund film på et lerret.

Her er vi framme ved problemet med mye som er sagt og skrevet om tegneserier: Trangen til å finne en definisjon, å finne ut hvilke nødvendige og tilstrekkelige betingelser som må til for at noe skal kunne kalles en tegneserie. Ut fra tiden vi lever i, hvor kunstarter og medier hele tiden påvirker hverandre, behøver vi en tverrfaglig framgangsmåte for å betrakte tegneserier, romaner, skulpturer eller gatekunst. Og hvis det ikke lar seg formulere en teori om tegneseriens nødvendige og tilstrekkelige betingelser, er det kanskje mer et problem for teorien enn for tegneserien. Kanskje vi bør oppgi trangen til å finne én teori som kan favne hele det mangfoldet som finnes i tegneserien, og det er vel i grunnen ikke noe stort offer.

Denne teksten sto på trykk som kronikk i Snitt,  Norges fremste magasin for visuell kommunikasjon, nr 4/07. Temaet for dette nummeret var street art, og på de 2000 utgavene ble hver enkelt forside sprayet med helt unik “gatekunst”. For dette arbeidet ble Skin Designstudio og redaktør Hilde Marstrander belønnet med Fagpressens Designpris 2008.

Frode Øverli

I en tid da Statistisk Sentralbyrå melder at bare sju prosent av oss leste tegneserieblader i 2006, kan det være grunn til å spørre hva tegneserieskaperen Frode Øverli (f. 15. august 1968) gjør i denne boka.

Lesertallsundersøkelsen for 2007 viser også røde tall for seriebladene. Unntatt Pondus, som økte med 53 000 lesere til 341 000. I Dagbladet og en rekke lokalaviser samt på nettet er det mange, mange flere som leser de daglige stripene. Hvor viktig er man ikke om man får en betydelig del av en nasjons befolkning til å klaske seg på låret i latterhikst og gjenkjennelse?

NORGES VIKTIGSTE: Frode Øverli hører utvilsomt med blant de utvalgte tusen, noe som står å lese i denne boka. Foto: Aschehoug.

Frode Øverli debuterte i Fantomet med en Fantomet-parodi i 1984, bare 14 år gammel. To år senere leverte han fast til humorbladet Pyton. Pondus-figuren dukket først opp i fotballsupporterserien ”A-laget” i 1995, og året etter begynte Pondus som biserie i bladet Ernie. I 2000 fikk Pondus boltre seg i sitt eget serieblad, og første samlebok, Første omgang, kom året etter. I 2003 ble samlebok nummer tre, Hat trick, den første tegneserieboka som toppet en norsk bestselgerliste, og samtlige av de andre Pondus-bøkene har sklitaklet Da Vinci-koden, Drageløperen og andre storselgere ned fra bestselgertronen I 2006 meldte Øverli overgang til Egmont Serieforlaget, som overtok rettighetene fra Schibsted (tidligere Bladkompaniet). Øverli bor på Askøy utenfor Bergen, er skilt og har tre barn.

Tegneserien handler om Pondus, en bussjåfør som senere blir bartender. Kona Beate er sykepleier og tilgir mannen at han aldri er blitt helt voksen. Sønnen Påsan er 14 år, middels populær og under middels flink på skolen, og veslejenta ”Sneipen”, som egentlig heter Frida, er seriens rørende innslag med sine aftenbønner fra barnesenga. Bestekompisen Jokke er trygdesnylter, tidvis bruktplateselger og ikke minst Pondus’ diskusjonspartner i viktige spørsmål som ”Liverpool eller Leeds?” og ”Kiss eller AC/DC”? I mange år så det ut til at Jokke var dømt til en evig skjærsild hvor han enten våknet med hysterisk stygge damer i senga dagen derpå eller på legevakten etter mislykkede framstøt. Men så dukket Camilla fra kvinnelaget Middelsbjørg opp, og de flyttet sammen og fikk barn.

Øverli er nesten alene om å leve av å lage tegneserier her i landet, men han distanserer seg slett ikke fra det øvrige tegneserie-Norge. I april 2008 krevde Norsk Tegneserieforum en innkjøpsordning for tegneserier av kulturministeren. Til Dagbladet kommenterte Øverli aksjonen slik: ”Pondus er en solskinnshistorie, men de fleste andre har det trangt økonomisk. Det er utrolig viktig for dem å ha støtteordninger, sånn at de faktisk kan betale regningene sine.”

Pondus er hverdagsmenneskenes serie som mange kjenner seg igjen i. Øverlis serie er rik på satiriske lissepasninger i retning fotballsupportere, kunstkritikere, mannlige og kvinnelige jåler, eldre som syter, ungdom i saggebukser, småbarnsforeldre og kjendiser.

For folkelig? De klassisk dannete kan glede seg over Pondus-bøkene Licetne interpellare? og Mortales clamores på latin.

Denne teksten er tidligere publisert i Hvem er hvem?, som kom på Aschehoug i høst og presenterer 1000 av de viktigste personene i det norske samfunnet.

Fertil og farlig

I min kronikk i Aftenposten 12. november etterlyste jeg innspill fra arbeidsgivere når det gjelder å stille spørsmålet “Skal du ha barn?” på jobbintervju – eller å la være å intervjue og ansette kvinner i “barneklar alder”.

HSHs høringsuttalelse om regjeringens forslag til endring av likestillingslovens § 4, hvor slike spørsmål skal bli forbudt, har jeg omtalt i en tidligere post, og i dag har NRK en sak  hvor HSH-leder Vibeke H. Madsen uttaler seg. “Håpløs detaljstyring,” mener hun om det foreslåtte lovforbudet.

Arbeidsgiverforeningen Spekter og NHO (sistnevnte opprinnelig uteglemt blant høringsinstansene) har også uttrykt skepsis til lovendringen. NHO mener et lovforbud kan få utilsiktede konsekvenser og at åpenheten og tilliten i et arbeidsforhold kan svekkes. “I vårt arbeid med å rekruttere flere kvinner i lederstillinger ser vi at nettopp åpenhet rundt disse forholdene gir mulighet for bedre tilrettelegging av arbeidssituasjonen, og at dette i mange tilfeller bidrar til at flere kvinner tør å ta på seg større lederoppgaver,” står det i høringsuttalelsen.

Dagbladet og VG har plukket opp NRK-saken, det samme har bloggeren lenestyle. Signaturen Aurora skriver dette på dagbladet.no:

“Jeg er redd for å ikke få ny jobb. Jeg er ikke gravid og planlegger det ikke innenfor de neste 2 år, men jeg nærmer meg de 30 som er gjennomsnittsalder for førstegangsfødene i kommunen jeg bor i og så skal jeg gifte meg i september. Altså er jeg i sterk faresone for å bli gravid – det er i hvertfall sånn det ser ut for potensielle arbeidsgivere, så planen er å lyve rett og slett. nedtone mitt forhold, snakke mer om lysten til å reise og sånn. Altså vise at jeg prioriterer min frihet uten barn. Ellers er jeg redd for at jeg kommer til å sitte fast i min nåværende jobb til jeg kommer i overgangsalderen og ikke mer er fertil og “farlig”.”

Aurora føler at hun må lyve for å ha en sjanse til å få jobb. Allerede før intervjuet finner sted, er tilliten som burde være der, brutt. Forutinntatte holdninger om mennesker i én bestemt aldersgruppe gjør at arbeidsgivere går glipp av godt kvalifiserte kandidater i barneklar alder. Dette kan skje fordi de selv ikke innkaller de farlig fertile til intervju eller fordi disse kvinnene lar være å søke på jobber av frykt for en diskriminerende behandling.

Jeg er imidlertid enig med HSH at forarbeidet til lovendringen virker lite gjennomtenkt. NHOs ord om åpenhet og tillit er viktig, og det finner vi best ved å hente inn fakta og synspunkter fra begge sider av bordet.

Ungdommens råskap (2004)

RÅ UNGDOM: Vi blir kjent med hardtslående og engasjerte tiendeklassinger i Margreth Olins dogumentary. Foto: Speranza Film

Margreth Olins dogumentary fra Hauketo ungdomskole er så viktig at den må ses før du dør. Men jeg vil ha meg frabedt å bli innlemmet kategorien “voksen” slik den defineres i begynnelsen av filmen.

Før denne filmen var Margreth Olin mest kjent for å ta av seg klærne og ta med publikum på en nærgående reise i kroppen sin i den prisbelønte Kroppen min (2002). Overgangen er på alle måter stor til Ungdommens råskap, en tittel hentet fra Jens Bjørneboes kjente dikt hvor en uforstående, krigshissende voksen ikke begriper hvilket dårlig forbilde han er for de unge.

Olin har fulgt en tiendeklasse på Hauketo ungdomsskole sørøst i Oslo i ukene før eksamen. Filmen er laget etter Lars von Triers dogmeregler, en dogumentary, med alle sine krav, blant annet om at man ikke skal ha kunstig lyssetting og vise tydelig når det klippes med pauser.

Et annet dogmekrav er at man ikke skal ha fortellerstemme, men teksten innledningsvis gir bange anelser om regelbrudd. ”Det fortelles så mange løgner om det å være menneske. Flest løgner fortelles om ungdommen,” leser vi. Voksne lengter etter å være ungdom igjen, og siden ungdommen har forsvunnet for oss voksne, lyver vi om hvem de unge er.

Beklager, den kjøper jeg ikke. Aldri i verden om jeg hadde satt meg i en tidsmaskin for å reise tilbake til da jeg var femten. Jeg har det fint som voksen, har aldri følt behov for å rakke ned på ungdom og vil ha meg frabedt å bli innlemmet i en slik voksen-kategori. En slik tekst gir meg en uro om at jeg nå skal få se en oppkonstruert konflikt mellom tøffe, men sårbare unge og teite voksne som ikke forstår noen ting.

MÅ SES: Hvilke 1oo norske filmer må du se før du dør? Ungdommens råskap er en av dem. Foto: Orion forlag

Heldigvis skjer ikke dette. Dette er ungdom i en råere og mer hardtslående, bokstavelig talt, versjon enn i Aftenpostens ungdomsdebattspalte Si ;D, men med de samme eksplisitte og implisitte behovene for å bli hørt. Et overflatisk blikk på filmen kunne tilsi at vi møter ”bråkmakeren”, ”skoletaperen”, ”mobbeofferet” og andre typetegninger, men nei. Gutter og jenter blir presentert som de komplekse individene de er gjennom dogmeformatet, multikunstneren Kim Hiorthøys foto og ikke minst observatør-regissørens nennsomme utvalg av scener fra ungdommenes skoledager fra 120 timer råmateriale. Ungdommene er frekke i kjeften, voldelige, uten respekt for autoriteter og fordomsfulle, de klager over tilværelsen og kjeder seg. Men de er også omsorgsfulle, genuint undrende, engasjerte og kreative, noe vi særlig får se i en minneverdig scene med en rap-battle mellom fire fabelaktige talenter.

Filmen har en ”åpen slutt” med en småjente i skjørt som stavrer seg oppover trappene på skolen etter at elevene har forlatt den for sommeren – og for framtiden. Dette grepet er symboltungt inntil det uutholdelige og et helt unødvendig brudd med en ellers svært direkte dokumentarfilm som opplyser, ryster, morer og beveger.

Olin ønsket ikke bare å portrettere ungdom, men å skape skoledebatt. Ungdommens råskap presenterer en grell kontrast mellom teori og praksis i skolesystemet, og vi får se hvordan undervisningsmetodene knapt er tilpasset enkeltelevers behov. Skolen ble ikke reformert, men kritikerne plukket fram terninger med fem øyne og var skjønt enige om at Olin hadde begått en viktig film.

Teksten er publisert i 100 norske filmer du må se, som nettopp er gitt ut på Orion forlag.

HSH slakter endringsforslaget

18. november gikk høringsfristen ut for forslaget om å endre likestillingslovens § 4 slik at det blir ulovlig for arbeidsgivere å spørre om graviditet og familieplanlegging på jobbintervju. I min kronikk i Aftenposten 12. november etterlyste jeg et arbeidsgiversynspunkt, og det har jeg fått av Hovedorganisasjonen for handel og tjenesteytende næringer (HSH, tidligere Handels- og Servicenæringens hovedorganisasjon). Organisasjonen har om lag 12.300 medlemsvirksomheter med totalt 170.000 ansatte.

I høringsuttalelsen (pdf) er det rene ord for pengene: “HSH er av den oppfatning at lovforslaget er lite gjennomtenkt og dårlig gjennomarbeidet.” I tillegg til at “ingen seriøs arbeidsgiver ønsker å diskriminere”, påpeker HSH ganske riktig at det er nedsatt et diskrimineringslovutvalg som skal se på hele diskrimineringsregelverket og legge fram sin innstilling 1. juli 2009. HSH er også inne på noe annet viktig, nemlig at høringsbrevet ikke problematiserer en del vesentlige konsekvenser av et slikt forbud, for eksempel hvordan lovbrudd skal håndheves og hvilke konsekvenser det får om arbeidsgiver spør.

De øvrige høringsuttalelsene uttrykker for en stor del at endringsforslaget er en god idé, men enkelte ser problematiske sider ved lovendringen i tråd med hva HSH har påpekt. NHOs varslede kommentar er imidlertid ikke lagt ut på departementets nettsider.

“Skal du ha barn?”

Å forby spørsmål om graviditet på jobbintervju kan gjøre jobbsøking enda vanskeligere for kvinner i «barneklar alder», skriver jeg i en kronikk i Aftenposten i dag.

Heldigvis finnes det arbeidsgivere som gjør det eneste rette og ser på kvinnelige arbeidstakere i «barneklar alder» som en ressurs og bedømmer oss ut fra våre kvalifikasjoner, ikke ut fra vår eventuelle trang til reproduksjon. Men både forskning, medieoppslag, egne erfaringer, ting venner og bekjente har opplevd, nettfora for gravide og småbarnsforeldre og kommentarfeltet i kronikken viser dessverre at det er en del som ikke gjør det.

Vi vet en del om hvem som er diskriminert på grunn av graviditet og hvordan de opplever dette. Og det er flott. Dessverre vet vi for lite om hva arbeidsgiverne egentlig mener og hva som er bakgrunnen for diskrimineringen.

Dermed blir intervjusituasjonen lett preget av mistillit fra begge sider fra starten, noe som ikke er et godt utgangspunkt for verken en samtale eller et arbeidsforhold. Forslaget om å forby spørsmål om graviditet på jobbintervjuer er et godt initiativ, men i forarbeidet er det så vidt jeg kan se ikke gjort noe for å bøte på dette mistillitsforholdet.

Tegneseriens teori og estetikk

Sammendrag: To viktige ting skjedde med tegneserien på 1980-tallet. Den begynte begynte for alvor å forløse sitt kunstneriske potensial med memoarer, kompleksitet og dobbelthet, og den ble gjenstand for akademisk oppmerksomhet i et omfang som gjorde at man kunne snakke om en egentlig tegneserieforskning. Lovlig sent, kanskje, siden tegneserien slik vi kjenner den oppsto som kunstart i aviser i USA i 1890-årene. Oppfatningen om tegneserien som noe annenrangs oppsto allerede fra starten, og mens jeg jobbet som tegneserieredaktør for et par år siden, irriterte jeg meg over hvor ofte jeg møtte den snevre forforståelsen av tegneserier som ”lett fordøyelig” og ”bare noe for barn”.

Tegneseriens teori og estetikk (12,3 mb/pdf) gir en oversikt over tegneserieforskningen de siste tiårene, og den har også sett nærmere på verkene Persepolis av Marjane Satrapi og Fun Home av Alison Bechdel og hvordan disse utnytter tegneseriens muligheter på avansert vis.

Oppgaven ønsker å være en oppfordring til alle som skriver eller vil skrive om tegneserier om å løfte blikket opp fra den overveiende semiotiske tradisjonen som tegneserieteorien domineres av og til å se til filosofisk estetikk for å finne svar på grunnleggende spørsmål og nyttiggjøre seg av erfaringer fra andre teoretiske felter. Med slike tverrfaglige hjelpemidler og støtte i kjente tekster som Walter Benjamins essay Kunstverket i reproduksjonsalderen forsøker oppgaven å nærme seg svar på spørsmål som ”Hva er en tegneserie?”, ”Hvordan forteller en tegneserie?” og ”Er tegneserier en kunstart?”. Innsikter om tegneserien kan også komme andre, beslektede kunstarter til gode i en tid med mange interessante spenningsfelt mellom tekst og bilde i for eksempel bildekunst og litteratur.

Larsen, Ingrid Sande: Tegneseriens teori og estetikk. Bekymringer og byggesteiner i en ny kunstart. Masteroppgave i estetikk ved Institutt for litteraturvitenskap, områdestudier og europeiske språk, Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo (vår 2008).