Tag Archives: Tegneserier

Den smarteste tegneserien i verden

Denne anmeldelsen sto på trykk i NUMER nr 87.

«Denne tegneserien vil endre måten du betrakter verden på,» skrev Time Magazine. Dette stemmer for historien alene, men først og fremst er det de formelle trekkene som drar leseren inn i amerikaneren Chris Wares univers og ikke slipper ham eller henne ut før mange timer har gått.

Les videre

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Formidling, Tegneserier, Tidligere tekster

Hva er en tegneserie?

Etter å ha jobbet som tegneserieredaktør en stund, måtte jeg til stadighet diskutere to ting: En nedvurdering av tegneserier som noe annenrangs og “bare for barn”, og en uklarhet i begrepsapparatet omkring hva tegneserier er. I denne delen av min masteroppgave Tegneseriens teori og estetikk. Bekymringer og byggesteiner i en ny kunstart (2008) ser jeg litt på det siste, men kommer likevel ikke helt utenom det første. Les hele artikkelen på Masterbloggen!

Masterbloggen har altså fanget opp oppgaven min. Trivelig, og det var også et trivelig gjensyn med oppgaven for min del. Masterbloggen er et utmerket formidlingstiltak. I tillegg til at ulike folk, som jeg, skriver litt om oppgavene sine, blogger tre masterstudenter om skriveprosessen og studietiden. Siden inneholder også mange tips om faglig skriving og formidling.

Masterbloggen fikk 100 000 kroner av Fritt Ord i august i år for videreutvikling av siden, som en av 16 samfunnsengasjerte bloggere institusjonen valgte å gi støtte. Andre leseverdige blogger som fikk støtte, er diagnostisert.no (hvor Anna Tostrup Worsley tar pulsen på helse-Norge) og mediekritikk (hvor Jan Arild Snoen påviser omtrentlig og selektiv omgang med fakta hos journalister).

Legg igjen en kommentar

Filed under Formidling, Tegneserier

Tegneserien som flytende kunstart

Tegneserier får stadig mer medieomtale, og de siste årene har en rekke kjente og gode tegneserieverker blitt oversatt til norsk. Mangfoldet fra de siste tiårene er stort. Marjane Satrapis gripende og underholdende oppvekstskildring fra Iran i sobert sort-hvitt, Joe Saccos banebrytende tegneseriejournalistikk, Charles Burns’ mørke, virusbefengte angstberetning ”Sort hull” og vår egen Jasons referansespekkede krimhistorier.  Kunstarten som mange lenge avfeide som ”noe ungene kan lese før de begynner med skikkelige bøker,” har stadig flere fått økt interesse og respekt for.

Denne teksten sto på trykk som kronikk i Snitt,  Norges fremste magasin for visuell kommunikasjon, nr 4/07.

Les videre

1 kommentar

Filed under Estetikk, Kunst, Tegneserier, Tidligere tekster

Frode Øverli

I en tid da Statistisk Sentralbyrå melder at bare sju prosent av oss leste tegneserieblader i 2006, kan det være grunn til å spørre hva tegneserieskaperen Frode Øverli (f. 15. august 1968) gjør i denne boka.

Lesertallsundersøkelsen for 2007 viser også røde tall for seriebladene. Unntatt Pondus, som økte med 53 000 lesere til 341 000. I Dagbladet og en rekke lokalaviser samt på nettet er det mange, mange flere som leser de daglige stripene. Hvor viktig er man ikke om man får en betydelig del av en nasjons befolkning til å klaske seg på låret i latterhikst og gjenkjennelse?

Aschehoug.

NORGES VIKTIGSTE: Frode Øverli hører utvilsomt med blant de utvalgte tusen, noe som står å lese i denne boka. Foto: Aschehoug.

Frode Øverli debuterte i Fantomet med en Fantomet-parodi i 1984, bare 14 år gammel. To år senere leverte han fast til humorbladet Pyton. Pondus-figuren dukket først opp i fotballsupporterserien ”A-laget” i 1995, og året etter begynte Pondus som biserie i bladet Ernie. I 2000 fikk Pondus boltre seg i sitt eget serieblad, og første samlebok, Første omgang, kom året etter. I 2003 ble samlebok nummer tre, Hat trick, den første tegneserieboka som toppet en norsk bestselgerliste, og samtlige av de andre Pondus-bøkene har sklitaklet Da Vinci-koden, Drageløperen og andre storselgere ned fra bestselgertronen I 2006 meldte Øverli overgang til Egmont Serieforlaget, som overtok rettighetene fra Schibsted (tidligere Bladkompaniet). Øverli bor på Askøy utenfor Bergen, er skilt og har tre barn.

Tegneserien handler om Pondus, en bussjåfør som senere blir bartender. Kona Beate er sykepleier og tilgir mannen at han aldri er blitt helt voksen. Sønnen Påsan er 14 år, middels populær og under middels flink på skolen, og veslejenta ”Sneipen”, som egentlig heter Frida, er seriens rørende innslag med sine aftenbønner fra barnesenga. Bestekompisen Jokke er trygdesnylter, tidvis bruktplateselger og ikke minst Pondus’ diskusjonspartner i viktige spørsmål som ”Liverpool eller Leeds?” og ”Kiss eller AC/DC”? I mange år så det ut til at Jokke var dømt til en evig skjærsild hvor han enten våknet med hysterisk stygge damer i senga dagen derpå eller på legevakten etter mislykkede framstøt. Men så dukket Camilla fra kvinnelaget Middelsbjørg opp, og de flyttet sammen og fikk barn.

Øverli er nesten alene om å leve av å lage tegneserier her i landet, men han distanserer seg slett ikke fra det øvrige tegneserie-Norge. I april 2008 krevde Norsk Tegneserieforum en innkjøpsordning for tegneserier av kulturministeren. Til Dagbladet kommenterte Øverli aksjonen slik: ”Pondus er en solskinnshistorie, men de fleste andre har det trangt økonomisk. Det er utrolig viktig for dem å ha støtteordninger, sånn at de faktisk kan betale regningene sine.”

Pondus er hverdagsmenneskenes serie som mange kjenner seg igjen i. Øverlis serie er rik på satiriske lissepasninger i retning fotballsupportere, kunstkritikere, mannlige og kvinnelige jåler, eldre som syter, ungdom i saggebukser, småbarnsforeldre og kjendiser.

For folkelig? De klassisk dannete kan glede seg over Pondus-bøkene Licetne interpellare? og Mortales clamores på latin.

Denne teksten er tidligere publisert i Hvem er hvem?, som kom på Aschehoug i høst og presenterer 1000 av de viktigste personene i det norske samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Tegneserier, Tidligere tekster

Tegneseriens teori og estetikk

Sammendrag: To viktige ting skjedde med tegneserien på 1980-tallet. Den begynte begynte for alvor å forløse sitt kunstneriske potensial med memoarer, kompleksitet og dobbelthet, og den ble gjenstand for akademisk oppmerksomhet i et omfang som gjorde at man kunne snakke om en egentlig tegneserieforskning. Lovlig sent, kanskje, siden tegneserien slik vi kjenner den oppsto som kunstart i aviser i USA i 1890-årene. Oppfatningen om tegneserien som noe annenrangs oppsto allerede fra starten, og mens jeg jobbet som tegneserieredaktør for et par år siden, irriterte jeg meg over hvor ofte jeg møtte den snevre forforståelsen av tegneserier som ”lett fordøyelig” og ”bare noe for barn”.

Tegneseriens teori og estetikk (12,3 mb/pdf) gir en oversikt over tegneserieforskningen de siste tiårene, og den har også sett nærmere på verkene Persepolis av Marjane Satrapi og Fun Home av Alison Bechdel og hvordan disse utnytter tegneseriens muligheter på avansert vis.

Oppgaven ønsker å være en oppfordring til alle som skriver eller vil skrive om tegneserier om å løfte blikket opp fra den overveiende semiotiske tradisjonen som tegneserieteorien domineres av og til å se til filosofisk estetikk for å finne svar på grunnleggende spørsmål og nyttiggjøre seg av erfaringer fra andre teoretiske felter. Med slike tverrfaglige hjelpemidler og støtte i kjente tekster som Walter Benjamins essay Kunstverket i reproduksjonsalderen forsøker oppgaven å nærme seg svar på spørsmål som ”Hva er en tegneserie?”, ”Hvordan forteller en tegneserie?” og ”Er tegneserier en kunstart?”. Innsikter om tegneserien kan også komme andre, beslektede kunstarter til gode i en tid med mange interessante spenningsfelt mellom tekst og bilde i for eksempel bildekunst og litteratur.

Larsen, Ingrid Sande: Tegneseriens teori og estetikk. Bekymringer og byggesteiner i en ny kunstart. Masteroppgave i estetikk ved Institutt for litteraturvitenskap, områdestudier og europeiske språk, Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo (vår 2008).

Legg igjen en kommentar

Filed under Estetikk, Tegneserier