Film i form

I kveld så jeg «J’Accuse», en stumfilm fra 1919, men nå med live filmmusikk. Konserten var en del av samtidsmusikkfestivalen MaerzMusik.

I klippet er bare begynnelsen med, og her vil jeg si musikken ikke fungerer aller verst. Dessverre skiller strykerensemblet og gitaren lag og spiller ikke sammen igjen, i alle fall ikke hørbart, før helt mot slutten av den 166 minutter lange filmen. Hver for seg blir det til dels malplasserte gjentakelser av gitartemaet eller høyst variable strykersekvenser, forutsigbart dramatisk perkusjon og forsøksvis stemningsskummel elektronika. Var det ikke for selve filmen, ville jeg nok sneket meg ut bakdøren til Babylon, ut på Rosa-Luxemburg-platz og «hjem» tre stasjoner opp med U2.

Filmen J’Accuse er et trekantdrama som utvikler seg til en refleksjon omkring grusomhetene i første verdenskrig. Regissøren er Abel Gance, en av filmens store pionerer. Han velter seg i virkemidler, for eksempel raske klipp, dobbelteksponeringer og variasjoner av bildeformatet, på en måte som må ha gjort inntrykk på kinopublikum i hans samtid.

Louella Parsons (som skrev tidenes første sladrespalte, i 1914 for Chicago Record Herald) syntes åpenbart at Gance var en hyggelig fyr. Hun kommer ham i 1921 nærmere inn på livet i et av sine intervjuer med filmregissører for New York Telegraph. Parsons var nært tilknyttet filmbransjen som skribent og manusforfatter, så hun hadde grunnlaget for å uttale seg om regissører flest:

After meeting most of them and classifying them as to their place in this great cinema world, we are forced to admit Abel Gance brings an agreeable personality not often found in this drab workaday hemisphere, where the pursuit of gold so often robs a man of his native charm.

Ikke bare det, hun mener i motsetning til Walter Benjamin (mer på s. 59 i min masteroppgave, skulle du være interessert) at Gance har forstått hva film egentlig dreier seg om:

He thinks in a plane not usual in our best motion picture circles, and he understands the spiritual power of the cinema. His idea is to portray on the screen what the eye cannot see–to put it more simply, to give people something to think about and not to have their mental labors performed for them.

Trekantdrama som glir over i refleksjon over krigens grusomheter… det kan virke hylende opplagt i dag. Men Abel Gance bruker filmform til å begeistre og fange filmens ånd også i 2011. Uavhengig av musikken.

Legg igjen en kommentar

Filed under Berlin, Estetikk, Film, Musikk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s