Den smarteste tegneserien i verden

Denne anmeldelsen sto på trykk i NUMER nr 87.

«Denne tegneserien vil endre måten du betrakter verden på,» skrev Time Magazine. Dette stemmer for historien alene, men først og fremst er det de formelle trekkene som drar leseren inn i amerikaneren Chris Wares univers og ikke slipper ham eller henne ut før mange timer har gått.

Biter hånda som mater ham

Både Henry Bronken og Kulturrådet biter fra seg i kunstkritisk album med surrealistiske innslag.

(Anmeldelse av ArtsyFartsy av Henry Bronken for NUMER nr 85)

Opera for Barbie-dukker

Foto: Jennifer Walshe

Jobben som informasjonssjef i Ultima har siden jeg begynte 2. februar 2009 vært så givende og tatt så mye av min tid at denne bloggen har blitt litt forsømt. Her er en av tekstene jeg har skrevet til Ultimas fire aviser, om marionetteoperaen XXX Live Nude Girls for Barbie-dukker. Operaen ble framført 14. september i Kulturkirken Jakob under Ultima.

Tegneserien som flytende kunstart

Tegneserier får stadig mer medieomtale, og de siste årene har en rekke kjente og gode tegneserieverker blitt oversatt til norsk. Mangfoldet fra de siste tiårene er stort. Marjane Satrapis gripende og underholdende oppvekstskildring fra Iran i sobert sort-hvitt, Joe Saccos banebrytende tegneseriejournalistikk, Charles Burns’ mørke, virusbefengte angstberetning ”Sort hull” og vår egen Jasons referansespekkede krimhistorier.  Kunstarten som mange lenge avfeide som ”noe ungene kan lese før de begynner med skikkelige bøker,” har stadig flere fått økt interesse og respekt for.

Denne teksten sto på trykk som kronikk i Snitt,  Norges fremste magasin for visuell kommunikasjon, nr 4/07.

Frode Øverli

I en tid da Statistisk Sentralbyrå melder at bare sju prosent av oss leste tegneserieblader i 2006, kan det være grunn til å spørre hva tegneserieskaperen Frode Øverli (f. 15. august 1968) gjør i denne boka.

Lesertallsundersøkelsen for 2007 viser også røde tall for seriebladene. Unntatt Pondus, som økte med 53 000 lesere til 341 000. I Dagbladet og en rekke lokalaviser samt på nettet er det mange, mange flere som leser de daglige stripene. Hvor viktig er man ikke om man får en betydelig del av en nasjons befolkning til å klaske seg på låret i latterhikst og gjenkjennelse?

NORGES VIKTIGSTE: Frode Øverli hører utvilsomt med blant de utvalgte tusen, noe som står å lese i denne boka. Foto: Aschehoug.

Frode Øverli debuterte i Fantomet med en Fantomet-parodi i 1984, bare 14 år gammel. To år senere leverte han fast til humorbladet Pyton. Pondus-figuren dukket først opp i fotballsupporterserien ”A-laget” i 1995, og året etter begynte Pondus som biserie i bladet Ernie. I 2000 fikk Pondus boltre seg i sitt eget serieblad, og første samlebok, Første omgang, kom året etter. I 2003 ble samlebok nummer tre, Hat trick, den første tegneserieboka som toppet en norsk bestselgerliste, og samtlige av de andre Pondus-bøkene har sklitaklet Da Vinci-koden, Drageløperen og andre storselgere ned fra bestselgertronen I 2006 meldte Øverli overgang til Egmont Serieforlaget, som overtok rettighetene fra Schibsted (tidligere Bladkompaniet). Øverli bor på Askøy utenfor Bergen, er skilt og har tre barn.

Tegneserien handler om Pondus, en bussjåfør som senere blir bartender. Kona Beate er sykepleier og tilgir mannen at han aldri er blitt helt voksen. Sønnen Påsan er 14 år, middels populær og under middels flink på skolen, og veslejenta ”Sneipen”, som egentlig heter Frida, er seriens rørende innslag med sine aftenbønner fra barnesenga. Bestekompisen Jokke er trygdesnylter, tidvis bruktplateselger og ikke minst Pondus’ diskusjonspartner i viktige spørsmål som ”Liverpool eller Leeds?” og ”Kiss eller AC/DC”? I mange år så det ut til at Jokke var dømt til en evig skjærsild hvor han enten våknet med hysterisk stygge damer i senga dagen derpå eller på legevakten etter mislykkede framstøt. Men så dukket Camilla fra kvinnelaget Middelsbjørg opp, og de flyttet sammen og fikk barn.

Øverli er nesten alene om å leve av å lage tegneserier her i landet, men han distanserer seg slett ikke fra det øvrige tegneserie-Norge. I april 2008 krevde Norsk Tegneserieforum en innkjøpsordning for tegneserier av kulturministeren. Til Dagbladet kommenterte Øverli aksjonen slik: ”Pondus er en solskinnshistorie, men de fleste andre har det trangt økonomisk. Det er utrolig viktig for dem å ha støtteordninger, sånn at de faktisk kan betale regningene sine.”

Pondus er hverdagsmenneskenes serie som mange kjenner seg igjen i. Øverlis serie er rik på satiriske lissepasninger i retning fotballsupportere, kunstkritikere, mannlige og kvinnelige jåler, eldre som syter, ungdom i saggebukser, småbarnsforeldre og kjendiser.

For folkelig? De klassisk dannete kan glede seg over Pondus-bøkene Licetne interpellare? og Mortales clamores på latin.

Denne teksten er tidligere publisert i Hvem er hvem?, som kom på Aschehoug i høst og presenterer 1000 av de viktigste personene i det norske samfunnet.

Ungdommens råskap (2004)

RÅ UNGDOM: Vi blir kjent med hardtslående og engasjerte tiendeklassinger i Margreth Olins dogumentary. Foto: Speranza Film

Margreth Olins dogumentary fra Hauketo ungdomskole er så viktig at den må ses før du dør. Men jeg vil ha meg frabedt å bli innlemmet kategorien «voksen» slik den defineres i begynnelsen av filmen.

Før denne filmen var Margreth Olin mest kjent for å ta av seg klærne og ta med publikum på en nærgående reise i kroppen sin i den prisbelønte Kroppen min (2002). Overgangen er på alle måter stor til Ungdommens råskap, en tittel hentet fra Jens Bjørneboes kjente dikt hvor en uforstående, krigshissende voksen ikke begriper hvilket dårlig forbilde han er for de unge.

Olin har fulgt en tiendeklasse på Hauketo ungdomsskole sørøst i Oslo i ukene før eksamen. Filmen er laget etter Lars von Triers dogmeregler, en dogumentary, med alle sine krav, blant annet om at man ikke skal ha kunstig lyssetting og vise tydelig når det klippes med pauser.

Et annet dogmekrav er at man ikke skal ha fortellerstemme, men teksten innledningsvis gir bange anelser om regelbrudd. ”Det fortelles så mange løgner om det å være menneske. Flest løgner fortelles om ungdommen,” leser vi. Voksne lengter etter å være ungdom igjen, og siden ungdommen har forsvunnet for oss voksne, lyver vi om hvem de unge er.

Beklager, den kjøper jeg ikke. Aldri i verden om jeg hadde satt meg i en tidsmaskin for å reise tilbake til da jeg var femten. Jeg har det fint som voksen, har aldri følt behov for å rakke ned på ungdom og vil ha meg frabedt å bli innlemmet i en slik voksen-kategori. En slik tekst gir meg en uro om at jeg nå skal få se en oppkonstruert konflikt mellom tøffe, men sårbare unge og teite voksne som ikke forstår noen ting.

MÅ SES: Hvilke 1oo norske filmer må du se før du dør? Ungdommens råskap er en av dem. Foto: Orion forlag

Heldigvis skjer ikke dette. Dette er ungdom i en råere og mer hardtslående, bokstavelig talt, versjon enn i Aftenpostens ungdomsdebattspalte Si ;D, men med de samme eksplisitte og implisitte behovene for å bli hørt. Et overflatisk blikk på filmen kunne tilsi at vi møter ”bråkmakeren”, ”skoletaperen”, ”mobbeofferet” og andre typetegninger, men nei. Gutter og jenter blir presentert som de komplekse individene de er gjennom dogmeformatet, multikunstneren Kim Hiorthøys foto og ikke minst observatør-regissørens nennsomme utvalg av scener fra ungdommenes skoledager fra 120 timer råmateriale. Ungdommene er frekke i kjeften, voldelige, uten respekt for autoriteter og fordomsfulle, de klager over tilværelsen og kjeder seg. Men de er også omsorgsfulle, genuint undrende, engasjerte og kreative, noe vi særlig får se i en minneverdig scene med en rap-battle mellom fire fabelaktige talenter.

Filmen har en ”åpen slutt” med en småjente i skjørt som stavrer seg oppover trappene på skolen etter at elevene har forlatt den for sommeren – og for framtiden. Dette grepet er symboltungt inntil det uutholdelige og et helt unødvendig brudd med en ellers svært direkte dokumentarfilm som opplyser, ryster, morer og beveger.

Olin ønsket ikke bare å portrettere ungdom, men å skape skoledebatt. Ungdommens råskap presenterer en grell kontrast mellom teori og praksis i skolesystemet, og vi får se hvordan undervisningsmetodene knapt er tilpasset enkeltelevers behov. Skolen ble ikke reformert, men kritikerne plukket fram terninger med fem øyne og var skjønt enige om at Olin hadde begått en viktig film.

Teksten er publisert i 100 norske filmer du må se, som nettopp er gitt ut på Orion forlag.