Tegneserien som flytende kunstart

Tegneserier får stadig mer medieomtale, og de siste årene har en rekke kjente og gode tegneserieverker blitt oversatt til norsk. Mangfoldet fra de siste tiårene er stort. Marjane Satrapis gripende og underholdende oppvekstskildring fra Iran i sobert sort-hvitt, Joe Saccos banebrytende tegneseriejournalistikk, Charles Burns’ mørke, virusbefengte angstberetning ”Sort hull” og vår egen Jasons referansespekkede krimhistorier.  Kunstarten som mange lenge avfeide som ”noe ungene kan lese før de begynner med skikkelige bøker,” har stadig flere fått økt interesse og respekt for.

Denne teksten sto på trykk som kronikk i Snitt,  Norges fremste magasin for visuell kommunikasjon, nr 4/07.

Fontosaurus, Flickr (Creative Commons)

MELLOM MEDIER: Dick Higgins utfordret tanken om de rene kunstartene i 1965. I dag mener noen at den mest interessante kunsten er å finne på vegger utendørs. Foto: Fontosaurus, Flickr (Creative Commons)

Denne interessen og respekten har lenge manglet innen akademia, men også her er ting i ferd med å endre seg. Tegneserien omtales ofte som en ”hybrid” eller ”blanding” i akademiske tekster, avisenes kritikker og i muntlig omtale av kunstarten. Ved første øyekast er ikke dette så oppsiktsvekkende. En roman består bare av tekst, og et maleri består av farge på et lerret, mens en tegneserie kombinerer tekst og bilder og er dermed en hybrid. Men er det egentlig så enkelt?

La oss bare tenke på de moderne kunstartene som omgir oss i dag. Vi har dataspill med spennende fortellinger og fengende musikk, installasjoner hvor lyd og taktile medier virker sammen, gjennomillustrerte rockebiografier av høy litterær klasse. Mange vil si at den mest nyskapende og spennende kunsten som er å finne i dag, finnes på vegger utendørs.

Dick Higgins var en av de teoretiske kreftene bak Fluxus-bevegelsen på begynnelsen av 1960-tallet. Fluxus (latin for ’flyt’) var en kunstbevegelse som la (og legger, selv om retningen neppe kan sies å ha like mye innflytelse og utbredelse i dag) vekt på sammenblanding av ulike kunstuttrykk for å skape nye med en ”gjør det selv”-tilnærming. Navn som Yoko Ono, Joseph Beuys og John Cage har vært knyttet til bevegelsen. I essayet ”Intermedia” fra 1965 skriver Higgins at ideen om rene kunstarter oppsto i renessansen. Denne tanken om renhet og streng inndeling etter medier – malerier skal være maling på lerret, skulpturer skal ikke ha maling på seg – er videreført gjennom skarpe sosiale skiller mellom mennesker, noe som igjen har sementert oppfatningen om at blandede medier ikke er ønskelig.

Higgins mener at medierenhet er i ferd med å falle som ideal, og sammenlikner Duchamp med Picasso: ”Noe av grunnen til at Duchamps objekter er fascinerende mens Picassos stemme stadig blir svakere, er at Duchamps verker virkelig er mellom mediene, mellom skulptur og noe annet, mens en Picasso lett kan klassifiseres som et malt ornament.” Kunst i en mellomposisjon, det at man ikke helt kan fange hva noe er, har en egenverdi som overstiger nyskapning i seg selv.

Det finnes lite forskning på tegneserier ut fra et filosofisk estetikk-perspektiv – det er få som ut fra vitenskapelige idealer og et visst presisjonsnivå har forsøkt å nærme seg en forståelse av hva tegneserien egentlig er. Scott McCloud har med Understanding Comics og Will Eisner med Comics and Sequential Art gitt verdifulle bidrag, men definisjoner av tegneserier som ”bilder i sekvens”, slik Eisner gir, er altfor lette å rive i filler – ”bilder i sekvens” kan også betegne film, der 24 bilder i en sekvens utgjør ett sekund film på et lerret.

Her er vi framme ved problemet med mye som er sagt og skrevet om tegneserier: Trangen til å finne en definisjon, å finne ut hvilke nødvendige og tilstrekkelige betingelser som må til for at noe skal kunne kalles en tegneserie. Ut fra tiden vi lever i, hvor kunstarter og medier hele tiden påvirker hverandre, behøver vi en tverrfaglig framgangsmåte for å betrakte tegneserier, romaner, skulpturer eller gatekunst. Og hvis det ikke lar seg formulere en teori om tegneseriens nødvendige og tilstrekkelige betingelser, er det kanskje mer et problem for teorien enn for tegneserien. Kanskje vi bør oppgi trangen til å finne én teori som kan favne hele det mangfoldet som finnes i tegneserien, og det er vel i grunnen ikke noe stort offer.

Denne teksten sto på trykk som kronikk i Snitt,  Norges fremste magasin for visuell kommunikasjon, nr 4/07. Temaet for dette nummeret var street art, og på de 2000 utgavene ble hver enkelt forside sprayet med helt unik «gatekunst». For dette arbeidet ble Skin Designstudio og redaktør Hilde Marstrander belønnet med Fagpressens Designpris 2008.

1 kommentar

Filed under Estetikk, Kunst, Tegneserier, Tidligere tekster

One response to “Tegneserien som flytende kunstart

  1. Viktig, og ikkje minst god, tekst. Personleg er eg veldig glad i teikneserien, og har sett meg kraftig lei på dei som framleis kun koplar teikneserier saman med borneunderhaldning.

    Som med all anna visuell kunst er det mange måtar å framstille teikneserien på. Alt frå klassiske 9-panels-sider til fullstendig frie tøyler som må tolkast i rett rekkefølgje. Frå serier med fokus på tekst, til serier som omtrent er Picasso i sekvens.

    Det er eit rikt medie (dersom ein kan kalle det éit medie), og eg finn stadig meg sjølv i å bli overraska over kva ein kan gjere med det.

    Takk for at de/du set fokus på dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s