Luisa Maita kom sommeren 2010 ut med plata Lero-Lero. Mens vi venter på sommeren 2011, forsøker jeg å innfri et knippe nyttårsforsetter på en gang. Blogge (kanskje følge bloggeutfordringen fra WordPress?), høre mer på musikk og stoppe litt mer opp ved det jeg faktisk leser, hører på og ser. Det innebærer også å forsøke å dechiffrere hva Luisa Maita faktisk synger. På portugisisk, et språk jeg egentlig bare kjenner gjennom musikk.
«Lero-lero» betyr noe sånt som tullprat, babbel, skravling, tomsnakk, retningsløst preik. Men ut fra teksten er det ikke tomprat av den typen som gjør at vi klikker oss til uvitenhet, slik Jan Erik Fåne blogger om i Journalisten i dag.
Slik jeg ser for meg teksten, dreier det seg om tompraten mellom folk som kjenner hverandre og binder hverandre sammen – eller som bindemiddel for at folk skal bli kjent. Den typen babbel, småpraten om alt som ikke er så viktig og vektig, kan jo være greit å ha i bakhodet så ikke flinkisforsettene sliter en stakkar helt ut.
Ingrid Sande Larsen 