Category Archives: Musikk

Konsertmelk og skogs-Bach

Dette er dagen for formidling av klassisk musikk.

Les videre

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Estetikk, Formidling, Musikk, Ultima

Film i form

I kveld så jeg «J’Accuse», en stumfilm fra 1919, men nå med live filmmusikk. Konserten var en del av samtidsmusikkfestivalen MaerzMusik.

Les videre

Legg igjen en kommentar

Filed under Berlin, Estetikk, Film, Musikk

Sveip gjennom pophistorien

The Temptations dukker opp fire ganger i Chartsweep. Første nr 1-hit var "My Girl" i 1965. Noen som tar de tre andre, uten å google?

På en time og ett kvarter kan man oppleve nesten femti år med pophistorie.

Tidslinjene dukker opp overalt. Forrige innlegg handlet om sosiale medier. Nå er det musikk som gjelder.

Les videre

1 kommentar

Filed under Estetikk, Formidling, Musikk

Ukulele on me

Øystein Dolmen ruslet omkring i fotsporene etter sin avdøde partner Gustav Lorentzen på NRK1 i kveld i serien Folk. Et herlig program fullt av snille minner for en Knutsen og Ludvigsen-entusiast som meg.

Vel så herlig var Dolmens gladmelankolske traktering av ukulele. Da ble jeg inspirert til å dele noen ukulelefavoritter. Som denne versjonen av «Take on Me».

Det gudbenådete talentet Stephin Merritt fra Magnetic Fields har brukt ukulele i mange sammenhenger. En av mine favoritt-tøyselåter, Ukulele Me fra hans plate Showtunes, lot seg ikke spore opp på Youtube. Men denne fra filmmusikken til Eban & Charley er mer inne på kjernen i ukulelen. De siste tekstlinjene understreker kanskje noe av nakenheten og melankolien i dette instrumentet som Øystein Dolmen deler med oss i programmet. Samtidig som det muntre aldri helt slipper taket.

Well, an orchestra can tell you pretty stories
but this little ukulele tells the truth.

Legg igjen en kommentar

Filed under Estetikk, Formidling, Musikk

Bra med babbel fra Brasil

Luisa Maita kom sommeren 2010 ut med plata Lero-Lero. Mens vi venter på sommeren 2011, forsøker jeg å innfri et knippe nyttårsforsetter på en gang. Blogge (kanskje følge bloggeutfordringen fra WordPress?), høre mer på musikk og stoppe litt mer opp ved det jeg faktisk leser, hører på og ser. Det innebærer også å forsøke å dechiffrere hva Luisa Maita faktisk synger. På portugisisk, et språk jeg egentlig bare kjenner gjennom musikk.

«Lero-lero» betyr noe sånt som tullprat, babbel, skravling, tomsnakk, retningsløst preik. Men ut fra teksten er det ikke tomprat av den typen som gjør at vi klikker oss til uvitenhet, slik Jan Erik Fåne blogger om i Journalisten i dag.

Slik jeg ser for meg teksten, dreier det seg om tompraten mellom folk som kjenner hverandre og binder hverandre sammen – eller som bindemiddel for at folk skal bli kjent. Den typen babbel, småpraten om alt som ikke er så viktig og vektig, kan jo være greit å ha i bakhodet så ikke flinkisforsettene sliter en stakkar helt ut.

Legg igjen en kommentar

Filed under Estetikk, Musikk