Både Henry Bronken og Kulturrådet biter fra seg i kunstkritisk album med surrealistiske innslag.
(Anmeldelse av ArtsyFartsy av Henry Bronken for NUMER nr 85)
Henry Bronken er en av de mange gode serieskaperne som har vokst fram fra Jippi forlag, en utklekkingsanstalt for alternative serieskapere av alle slag gjennom nærmere to tiår. Bronken har tidligere gitt ut tre godt mottatte album her, Bøllefrø 1 og 2 og 3×0.
Tegningene er i svarthvitt og tusjet. Eneste fargeinnslag er tittelen ArtsyFartsy, som snirkler seg rundt på toppen av omslaget i gammelrosa. Forsiden presenterer også de viktigste karakterene. Deppedust og Lykketosk er kjente fra sine egne kortserier i bladet Kollektivet. I tillegg treffer vi Bronken selv, seriens hovedperson og kunstneriske refleksjonsobjekt. En asiatisk forretningsmann med en nøkkelrolle dukker også opp, men den viktigste, ondeste og mest groteske bifiguren er ingen ringere enn Norsk Kulturråd.
Tankene går raskt til Jim Woodring, den amerikanske surrealisten og serieskaperen. Woodrings univers er alt fra intrikat og finurlig via springende innfallsrikt til komplett ubegripelig. Bronkens stil likner ikke så mye i handlingsforløpet, men tegnestilen har flere likhetstrekk. Særlig Kulturrådet-karakteren som sexfiksert menneskedyr med pengesekk i hånda og to bryster som lever hvert sitt separate liv leder tankene til den amerikanske mesteren, som i fjor kom ut med Værværk på «norsk». Anførselstegnene skyldes at serien er ordløs.
Det ordløse er definitivt ikke Bronkens virkemiddel. Her er det ikke bare dialogen, men ordene, somer mye av drivkraften i historien. Ofte høyttravende kunstpreik på tomgang.
Lykketosk bestemmer seg for å kurse vår mann i hvordan man skal gå fram for å få kulturrådsstøtte. For å være støtteverdig, må serien foregi å være kunstnerisk høyttravende samt dvelende i fortellerstilen. Faller et løv fra et tre i rute én, kan dette løvet ikke under noen omstendighet nå bakken før 48 ruter senere. De mellomliggende rutene bør helst ikke ha noen sammenheng med hverandre, en ekstrem versjon av det tegneserieteoretikeren Scott McCloud kaller non-seqitur.
På den måten oppnår man ifølge Lykketosk to ting: Å få kunstnerisk kredibilitet og dermed støtte fra kulturrådet, og å lettere kunne stille ut originalene og oppnå en god pris for hver enkelt under utstillingen.
«Ikke bit hånda som mater deg», sier ordtaket. I serien er det først og fremst kulturrådet som biter fra seg, mot slutten på måter som kanskje ikke skal avsløres for de sarteste av leserne — «erotisk performance» kan være forsiktige stikkord. Og stakkars Deppedust, som Kulturrådet har forelsket seg i, får unngjelde.
Har Bronken bitt fra seg i en slik grad at kulturrådet har støtt ham fra seg i stedet for å støtte ham? Neida: «Støttet av Norsk kulturfond» står det på innerpermen.
Observasjonene om institusjonelle kunstdefinisjoner og tom kritikerretorikk kan man være enig eller uenig i, og kanskje ønske seg mer fullførte resonnementer rundt emnet. Men først og fremst kan man nyte tegningene til Bronken. Han er en trygg stilist som her leverer noe av det mer særegne innen norsk tegneserieflora for tiden.
Denne anmeldelsen står på trykk i siste nummer av NUMER (nr 85), som kom tidligere denne uka. NUMER er tidsskriftet til Tegnerforbundet og sprekkfullt av gode artikler og anmeldelser om tegning, illustrasjon, barnebøker og tegneserier.
Les også Øyvind Holens intervju med Henry Bronken.
Ingrid Sande Larsen 