Og nå? Under NM i september ble jeg valgt til president i Norges Quizforbund. I går var jeg med på å organisere treningsleir for A- og B-landslaget til europamesterskapet i quiz, som starter førstkommende fredag i Brugge i Belgia.

PÅ EM-TUR: Her skal quiz-EM være! Klokketårnet i sentrum av Brugge i Belgia. Foto: Graham Richter

Dan Børge Akerø spurte meg under første QuizDan-program hvordan landslaget trener på quiz. Akutt lampefeber forhindret meg i å svare skikkelig på dette, så her kommer det:

Som til alle mesterskap må det trenes. Vi simulerer rett og slett konkurranseformene for landslag i EM. Quiz-EM pågår gjennom en hel helg. Fredag ettermiddag skal landslagene inn i kvalifisering. Andre har muligheter til å stille lag som svarer på de samme spørsmålene, men i en egen disiplin: Aspirational Cup.

Til EM reiser Norge med en delegasjon på 28 quizglade kvinner og menn. A-landslaget består av Tore Dahl, Ole Martin Halck, Lars Heggland og Thomas Kolåsæter. De konkurrerer mot tolv andre landslag. Quizforbundet har også tatt ut et B-landslag, som deltar i Aspirational Cup: Dag Fjeldstad, Geir Hjerthén Kristiansen, Stig Sanner og Harald Aastorp. Selv skal jeg aspirere sammen med tre knallsterke karer på laget Norway X: Knut Heggland, Eivind Moskvil og Øystein Aadnevik. Det er tre andre norske lag som stiller opp, og totalt er det 42 lag påmeldt.

I innledende runder får alle hundre spørsmål fordelt på sju omganger. Fem på 12 spørsmål, to på 20. Ganske vanskelige greier. Desto deiligere når et rett svar kommer ned. Poeng som i utgangspunktet virker skjøre, kan reddes inn på konstrutive lagprosesser, quizrutine og riktige og sterke allmennkunnskaper. Men noe er rett og slett klin, skvatt umulig for folk som ikke er av landslagskaliber.

Her er noen eksempler fra gårsdagens trening. Hvor mange tar du? Scroll ned til kommentar nummer to for svarene. Takk til Jørgen Skjånes, Toril Opsahl, Trine Aalborg, Geir H. Kristiansen og Karen Skjånes for spørsmål!

1. Byen Kuching er med sine nesten 1 million innbyggere den mest folkerike byen på hvilken øy?
2. Hvilket arrangørland i fotball-VM for herrer ble slått ut i åttendedelsfinalen i sitt eget mesterskap?
3. Hvem skrev diktet Theogonien?
4. I hvilket band har Cliff Williams spilt bass siden 1977?
5. Hva het den tunisiske gateselgeren som satte fyr på seg selv 17. desember 2010, en handling som trigget revolusjonen i landet?
6. I hvilken by døde Frank McLaury, Tom McLaury og Billy Clanton 26. oktober 1881?
7. Apollon ga ham eselører etter at han favoriserte Pan i en musikkonkurranse, men en verre forbannelse var muligens en han måtte vaske seg i elven Paktolus for å bli kvitt. Hvilken mytisk person snakker vi om?
8. Hva heter den britiske komponisten som skrev (den noe enerverende) sangen ”Bananas In Pyjamas” (1967), som ga inspirasjon til den australske barne-tv-serien med samme navn? Han skrev også musikk til tv-serien Doctor Who og er nevø av en relativt kjent barnebokforfatter med samme etternavn.
9. Hvem fikk som førstemann Nobelprisen i medisin/fysiologi (1901)? 10. Hva var det Jack Dorsey skapte i mars 2006?
11. Hvilken ”geografisk” term ble først brukt på trykk av den amerikanske journalisten Don Hoefler (1922-1986) i en artikkelserie i handelsavisen Electronic News tidlig i 1971?
12. Port Tawfik ligger i sørenden. Hva ligger i nordenden?
13. I hvilken amerikansk film fra 1996 heter presidenten Thomas J. Whitmore og har en fortid som pilot i Golfkrigen? Filmen hadde et budsjett på 75 millioner dollar.
14. Hvilken av de tre hydrogenisotopene er radioaktiv?
15. Hvilket krydder skal tradisjonelt drysses på den amerikanske juledrikken eggnog?
16. Hva kalles den kalde, sterke og ofte turbulente vinden fra nordøst som blåser langs Adriaterhavets nordøstside? Navnet har etter hvert blitt en mer generell betegnelse på kalde fallvinder i kyst- og fjordstrøk.
17. Hvem brukte skipene HMS Erebus og HMS Terror på sin mest kjente ekspedisjon?
18. Hva slags dyr er en Appalachian cottontail?
19. Hva heter designcolleget i New York som har fostret designere og kunstnere som Donna Karan, Marc Jacobs, Edward Hopper, Jasper Johns og Tom Ford?
20. Hvilken geokjemiker daterte i 1956 jordens alder til 4,55 milliarder år, et tall som står uforandret i dag? Gjennom sitt arbeid påviste han økte blynivåer i atmosfæren og havet, og var en viktig pådriver for å fjerne blyet i bensinen.

PS:QuizDan ser du på NRK1 hver lørdag kl 20.25! To innledende runder igjen nå, så tre semifinaler og så finale. Sigve, Harald og jeg (altså Tryggve Grans skiskole) blir å se 19. november.

“Perfekt!”, tenkte jeg da jeg så annonsen. Jeg er på utkikk etter noe å gjøre. Som kommunikatør er jeg gjerne del av en oppfinnsom kampanje i sosiale medier, à la Finnland. Om jeg samtidig kan komme gjennom noen av romanene og sakprosabøkene som samler støv på nattbordet, og få betalt for det, hva kan vel bedre være?

Så jeg går til søknadsskjemaet. Søknaden skal bestå av maks 160 tegn og personalia.

Før jeg rekker å komme med et poengtert, twitterlangt budskap som vil spikre meg til fluktstolen, stusser jeg over en ting. Nedtrekksmenyen “alder” starter på 16 og går ikke lenger enn til 30.

For å slange seg i en fluktstol i en måned, må man altså være ung og sprek. Jeg har sendt en e-post til Husqvarna om dette og venter spent på svar.

EDIT: Fikk svar av Henrik Faller, kontaktpersonen fra PR-Operatørene, på Twitter:

@insala Vi forventet ikke så mye søkere, og at folk i alle aldre ville søke. Bruk 30 om du er eldre enn dette.Spiller ingen rolle..

Det er kommet inn over 1000 søkere allerede, så slik sett er kampanjen vellykket. Det synes ikke Hans Mathias Thjømøe, førsteamanuensis i markedsføring på BI, i denne artikkelen fra TV 2:

Dette virker helt tullete. Husqvarna er en stor bedrift som bør holde seg unna slikt, og heller konsentrere seg om produktene. Dette er noe som dattera til administrerende direktør har funnet på. Jeg vet ikke om han har en datter, men du skjønner poenget, sier Thjømøe.

Er det ikke nettopp det Husqvarna gjør her, da? Konsentrerer seg om produktet? Jeg synes nettopp det er fint med denne kampanjen, at hele kjernen i stillingen som utlyses har tatt utgangspunkt i hva som særpreger produktet. Det skal klippe gresset mens du sitter i stolen og gjør noe helt annet.

For ordens skyld: Jeg er ikke ironisk over. Jeg tilbringer svært gjerne sommeren i en fluktstol mot betaling.  Og nå vet jeg at jeg ikke er for gammel heller.

To og et halvt år har gått siden min Aftenposten-kronikk om barnespørsmålet på jobbintervju. Som fikk oppfølging her og der. Uten at det hjalp nevneverdig.

“I ansettelsesprosessen, herunder under intervju, må ikke arbeidsgiver be om at søker, uavhengig av kjønn, skal gi opplysninger om graviditet, adopsjon eller familieplanlegging. Arbeidsgiver må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte.”

Denne endringen i likestillingsloven (§4) ble vedtatt i fjor. Idas innlegg, mine egne erfaringer og andre jeg hører om, viser at et forbud mot spørsmål om familieplanlegging ikke nødvendigvis var noen god idé. Jeg er overbevist om at jenter blir silt ut av søknadsbunken allerede før intervjufasen, tross riktige kvalifikasjoner, fordi det ikke er lov til å spørre om familieplanlegging og at arbeidsgiver dermed unngår hele problemstillingen ved å la være å innkalle. På grunn av en eventuell trang til reproduksjon, og på grunn av en lov som motarbeider åpenhet og tillit.

Musikkglad melkeprodusent. Foto: wwarby, Flickr

1. Konsertmelk

Bloggene Neo Classical og Adaptistration har begge merket seg denne videoen. Med et konserthus som ligger midt i et bysentrum blant høyblokker og kebabsjapper lurte Konzerthaus Dortmund på hvordan de skulle tiltrekke seg mer publikum. Forskere har i flere omganger, som her og her (krever pålogging), hevdet at kyr produserer mer melk når de får høre visse typer lyder, for eksempel klassisk musikk. Som du kan se av filmen.

Antallet abonnementer for Konzerthaus Dortmund økte med 19 prosent, og det gjennomsnittlige belegget etter kampanjen var på 72 prosent.

Publikumsutvikling er et av de heiteste ordene i kultursektoren i dag, og så sent som i forrige uke var jeg på et todagers seminar i Trondheim i regi av Norske Festivaler om temaet. Slik kan det med fordel gjøres.

2. Jesus bleibet meine Freude

Det er Bach, det er Japan, det er skogen og det er en reklamefilm for en telefon. Men først og fremst er det vakkert.

Hørte jeg Rube Goldberg-variasjonene…?

(Ikke overraskende hadde noen tenkt på akkurat den før meg.)

I klippet er bare begynnelsen med, og her vil jeg si musikken ikke fungerer aller verst. Dessverre skiller strykerensemblet og gitaren lag og spiller ikke sammen igjen, i alle fall ikke hørbart, før helt mot slutten av den 166 minutter lange filmen. Hver for seg blir det til dels malplasserte gjentakelser av gitartemaet eller høyst variable strykersekvenser, forutsigbart dramatisk perkusjon og forsøksvis stemningsskummel elektronika. Var det ikke for selve filmen, ville jeg nok sneket meg ut bakdøren til Babylon, ut på Rosa-Luxemburg-platz og “hjem” tre stasjoner opp med U2.

Filmen J’Accuse er et trekantdrama som utvikler seg til en refleksjon omkring grusomhetene i første verdenskrig. Regissøren er Abel Gance, en av filmens store pionerer. Han velter seg i virkemidler, for eksempel raske klipp, dobbelteksponeringer og variasjoner av bildeformatet, på en måte som må ha gjort inntrykk på kinopublikum i hans samtid.

Louella Parsons (som skrev tidenes første sladrespalte, i 1914 for Chicago Record Herald) syntes åpenbart at Gance var en hyggelig fyr. Hun kommer ham i 1921 nærmere inn på livet i et av sine intervjuer med filmregissører for New York Telegraph. Parsons var nært tilknyttet filmbransjen som skribent og manusforfatter, så hun hadde grunnlaget for å uttale seg om regissører flest:

After meeting most of them and classifying them as to their place in this great cinema world, we are forced to admit Abel Gance brings an agreeable personality not often found in this drab workaday hemisphere, where the pursuit of gold so often robs a man of his native charm.

Ikke bare det, hun mener i motsetning til Walter Benjamin (mer på s. 59 i min masteroppgave, skulle du være interessert) at Gance har forstått hva film egentlig dreier seg om:

He thinks in a plane not usual in our best motion picture circles, and he understands the spiritual power of the cinema. His idea is to portray on the screen what the eye cannot see–to put it more simply, to give people something to think about and not to have their mental labors performed for them.

Trekantdrama som glir over i refleksjon over krigens grusomheter… det kan virke hylende opplagt i dag. Men Abel Gance bruker filmform til å begeistre og fange filmens ånd også i 2011. Uavhengig av musikken.

Denne anmeldelsen sto på trykk i NUMER nr 87.

“Denne tegneserien vil endre måten du betrakter verden på,” skrev Time Magazine. Dette stemmer for historien alene, men først og fremst er det de formelle trekkene som drar leseren inn i amerikaneren Chris Wares univers og ikke slipper ham eller henne ut før mange timer har gått.

Jimmy Corrigan er en plaget gutt, og senere mann. Han har et anstrengt forhold til en dominerende og streng mor og en fraværende far. Han blir mobbet og plaget og sett rart på, og han forholder seg generelt angstfylt til tilværelsen. Faren tar kontakt etter 30 års atskillelse og vil spise middag til Thanksgiving. Trøblete foreldre-og-barn-forhold er mye brukt litterært motiv. Her er dette sett gjennom en tegnet synsvinkel som ikke bare er tegneserie- og designhistorisk svært bevisst, men også dypt personlig. Serieskaperen hadde et tilsvarende forhold til sin egen far og brukte mange år på å fullføre dette en,estående verket. Etter som man blar gjennom sidene, synes man å se en utvikling i kunstnerskapet, en mer moden serieskaper som på samme tid får mer distanse og mer nærhet til sin egen historie og sitt eget verk.

Chris Ware tiltrakk seg oppmerksomhet hos tegneserieentusiaster med Acme Novelty Library på 1990-tallet med sine formmessige eksperimenter. Det var med Jimmy Corrigan han fikk sitt virkelige, velfortjente gjennombrudd. Guardian First Book Award for 2001 gikk til Jimmy Corrigan og var da den første tegneserieromanen som hadde fått en større litteraturpris i Storbritannia noensinne.

Dette er en tegneserie å bruke lang tid på, å oppdage nye detaljer gjennom hver gjennomlesning. Ikke bare i kraft av historien og illustrasjonene, og den usedvanlige sømløse kombinasjonen av de to. I tillegg til å stå stødig på egne bein, blir serien en metategneserie gjør bruk av tradisjonelle elementer fra det man tradisjonelt forbinder med tegneserier, som superhelter og fantasifigurer. Disse opptrer i et interessant spenn mellom realisme og fantasi. Utbrettomslaget er også unikt. Det alene kan man tilbringe en time eller to med å se nærmere på, da den fungerer som en slags veiledning til hvordan tegneserien skal leses.

Bakgrunnene er hovedsakelig i dunkle jordfarger som lysbrunt og olivengrønt ispedd noe vinrødt, mørkt turkis og svart. Serien er slett ikke uten komikk, men det er likevel presist å si at serien stemning spenner fra det lett melankolske til det rent ut deprimerende. Og det er ikke alltid like godt å si om det er hendelsene eller formen som er det tristeste. Midtveis finner et skille sted. Jimmys far sier med ett “Synes du alt ser litt rosaaktig ut?” Vi får så en overgang til en tidligere generasjon, med mer pastellfarger i bakgrunnene. Uten at det blir noe mindre trist av den grunn.

Klare primærfarger bryter imidlertid inn fra tid til annen. Røde, gule og blå tittelpaneler gjentar tittelen på serieromanen, lydord gjør seg ekstra tydelige i knallrødt, enkeltord får sin egen rute og dermed tillegges ekstra betydning, i en fugl eller en telefon, en veps eller andre detaljer det er verdt å legge nærmere merke til.

Rutene, eller panelene, blir ikke brukt som transportetapper eller statisk oppbevaringsplass for handlingen. Ware har lagt mye flid i å avstemme rutene i forhold til hverandre og variere størrelse og fargebruk på et vis som framhever eller fordunkler handlingen.  Snakkebobler og skrifttyper er heller ikke unntatt Wares bevisste omgang med form.

I sin doktoravhandling om form i tegneserier skiver Gene Kannenberg jr. at Ware til fulle utnytter tegneseriens iboende muligheter, idet han skaper kompleksitet gjennom de flerverdige mulighetene formens presentasjon av strukturerte tekst- og bildekombinasjoner framkaller. Kort fortalt: Jimmy Corrigan er tegneserien som framfor noen viser kunstartens potensial og spennvidde. I denne unike kombinasjonen mellom form og innhold får vi oppleve at tegneserien gjøre noe andre kunstarter ikke kan.

Utkom på norsk i 2010 på No Comprendo Press.

The Temptations dukker opp fire ganger i Chartsweep. Første nr 1-hit var "My Girl" i 1965. Noen som tar de tre andre, uten å google?

På en time og ett kvarter kan man oppleve nesten femti år med pophistorie.

Tidslinjene dukker opp overalt. Forrige innlegg handlet om sosiale medier. Nå er det musikk som gjelder.

Lydverket har lagt ut Chartsweep. Over to mp3-filer får man høre fem sekunder fra hver av låtene som har vært nummer en på Billboard-listene i en periode på nesten femti år, fra Dean Martin i 1956 til “I Will Always Love You” med Whitney Houston i 1992. Her lastes det ned fra iTunes til den store gullmedalje og sjekkes på Billboard Hot 100 og Wikipedias liste over nummer en-hits.

Den som har tatt på seg jobben med å samle alle klippene er den nederlandsk-amerikanske popentusiasten og tidligere universitetslæreren Hugo Keesing. I begynnelsen virker overgangene sømløse. Kommer vi til 1966, blir akkurat det verre å få til. “When a Man Loves A Woman”, “Paint It, Black”, “Paperback Writer” og “Strangers in the Night” toppet Billboard-lista i løpet av en drøy måned. Men pytt. Denne musikalske collagen er perfekt for zappegenerasjonen og passerer nesten som avantgarde. Hvilket gjør at det forsvarer at jeg bruker arbeidstiden min på å lytte gjennom.

Quizmessig er dette en gullgruve. Med dette gjør jeg mitt for at Tryggve Grans skiskole skal vinne musikkquizene på O’Reilly’s framover.

TIDSLINJE: Du kan bidra til tidslinjen over konflikter mellom private og offentlige ytringer i sosiale medier. Foto: LSE Library/Creative Commons

Jeg var på et foredrag på Blindern med Jill Walker Rettberg da jeg knapt visste at internett fantes på nittitallet en gang. Hun har også blogget siden før man egentlig visste at blogger eksisterte, og hun forsker da også på historiefortelling på nett som førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.

For tiden er hun opptatt av konflikter mellom personlige og offentlige ytringer i sosiale medier som mediene har tatt tak i. Hun lager en tidslinje på nettsidene sine og ber om hjelp fra leserne til å komme på flere eksempler.

Fra før finnes Dooce, antakelig den første som fikk sparken på grunn av blogging i 2002, og Rita Ormbostads kommentarer om at hun foretrakk sama, isbjørna og moskusa framfor MGP-vinneren Stella Mwangi. Og den aller siste, VG-artikkelen om TV2-profiler som spøker om en fis mens de er på seminar om etikk i sosiale medier.

Jeg kom på to til: Da Frp-politikeren Ove Vanebo var “fucking bored in the kommunestyremøte” i 2007, og da Desiree Karlsen ikke lenger var aktuell for en jobb da hun twitret om Paradise Hotel. Og det er mange flere.

Retningslinjer kan det være mye å si om, både for virksomheter og privatpersoner. Foreløpig slår det meg rett og slett at “folkeskikk” er en grei pekepinn.

Vel så herlig var Dolmens gladmelankolske traktering av ukulele. Da ble jeg inspirert til å dele noen ukulelefavoritter. Som denne versjonen av “Take on Me”.

Det gudbenådete talentet Stephin Merritt fra Magnetic Fields har brukt ukulele i mange sammenhenger. En av mine favoritt-tøyselåter, Ukulele Me fra hans plate Showtunes, lot seg ikke spore opp på Youtube. Men denne fra filmmusikken til Eban & Charley er mer inne på kjernen i ukulelen. De siste tekstlinjene understreker kanskje noe av nakenheten og melankolien i dette instrumentet som Øystein Dolmen deler med oss i programmet. Samtidig som det muntre aldri helt slipper taket.

Well, an orchestra can tell you pretty stories
but this little ukulele tells the truth.

SOM BOK: Utvalgte spørsmål og svar fra Cary Tennis også som trykt tekst.

Cary Tennis har vært ute noen vinternetter før. Tross det sportslige etternavnet brukte journalisten, forfatteren og språkvaskeren altfor mange år på å leve ut rockemyten, mener han selv. Han spilte i band, var rockejournalist og tyllet i seg store mengder alkohol. Før han streitet seg opp, kuttet ut spriten, giftet seg og fikk hunder. I Salon begynte  å jobbe som redigerer og språkvasker i 1999. Spørrespalten Since You Asked tok han over i 2001.

Store deler av 2009 og 2010 gikk med til å kjempe mot en hissig kreftform som nesten rev fra ham livet. Fansen fulgte med på konas blogg og var overlykkelige da hun kunne avslutte skrivingen da det ble klart at ektemannen var helt kreftfri. Dessverre kjemper han fremdeles mot forsikringsselskapet om å få dekket utgiftene til strålebehandlingen.

Formelen er som alle “agony aunt”- eller Klara Klok-spalter over hele verden. Leseren sender inn et spørsmål om egne problemer, og den kloke svarer. Etikeren i Morgenbladet kan sies å være en norsk slektning.

De ofte fyldige brevene får et fyldig svar som oftest er relatert til noe annet utenfor selve situasjonen. Noen ganger anbefales terapi, men oftest ikke. Kanskje alt innsenderen trenger, er at noen har tatt seg tid til å lese brevet og bidrar med kunnskaper og egne erfaringer. Det Cary Tennis gjør i tillegg, er å varte opp med ypperlig prosa. Se hvordan han støtter en innsender som føler seg ubekvem på møter i Anonyme Alkoholikere:

“…it sounds like you don’t really need to change anything. You’re just as baffled and confused and emotionally stirred up and mind-blown and horrified and amused and tickled and worried and amazed as everybody else who’s gone and sat in one of those meetings and watched the amazing parade of humanity take their chairs and start doing whatever it is they need to do to survive another day without going off the deep end.”

Han skriver godt, og han er konkret: “This is the right thing to do,” sier han til kvinnen med voksne barn som spør hva hun skal klare å feire jul og sørge over brorens død samtidig. “Bare gråt ved middagsbordet, så mye du trenger. Det er det rette. Be om hjelp, og ta imot hjelpen.” Kvinnen refererer til Hamlet, Tennis returnerer referansen og snur den til noe positivt. Du må nesten lese innlegget selv.

Jeg kunne fortsatt i en evighet. Since You Asked publiserer nye spørsmål og svar flere ganger i uka.

PS: Etter denne posten kikket jeg litt nærmere i listen over spørsmål og svar. I går ble det jommen postet et innlegg om det å blogge: Why do I blog? Innsenderen har en til tider utleverende blogg og har diskutert dette med terapeuten sin. “Well, OK, writing is a sickness but a sickness that heals,” skriver Cary i et av de beste svarene noensinne. Innledningen om hvordan tekster om noe smertefullt bæres med ham som en fargerik fugl, er sterk og treffende. “Hvorfor skal man ikke benytte teknologi til å strekke seg ut mot andre og kommunisere?” spør han. Og han avslutter slik:

“We are all pen pals.

We are all prisoners. We are all doing time. We are all tapping on the walls late at night waiting for answers from distant cells.”